madeleines - av Madeleine Strand, Det Nye

Småbarnslivet, rett og slett.

Vurder denne oppskriften!
Din vurdering

Sammenlagt vurdering 0 0 vurderinger

00 Jeg kan høre barnelatteren langt nedi gata, når jeg nærmer meg barnehagen. Sola skinner og de har vært ute nesten hele dagen. Når Liam og Oliver ser meg komme inn porten løper de mot meg og kaster seg i armene mine. Vi pakker sekkene og spaserer hjem, mens vi utforsker alt det rare vi møter på vår vei.
30 Jeg kysser gutta på kinnet, der de ligger fredfullt og sover, og lister meg ut av rommet. Det er fortsatt lyst ute, det er så herlig med vår, og jeg bestemmer meg for å ta en liten joggetur før solen går ned. Livet er godt.
15 Jeg våkner av en fot i ansiktet, kikker først på klokka og så på Christian, som har søkt ly for Olivers slag og spark ved å legge seg med hodet i fotenden av sengen. Oliver mumler før han snur seg og bestemmer seg for å sove litt til. Jeg forsøker å liste meg ut på badet, men i det jeg går i trappa hører jeg Liam rope.
05 Jeg småjogger fra T
20 En buss senere enn ønsket ankommer jeg barnehagen litt svett. Jeg åpner porten og ser etter gutta blant mylderet av barn som løper i alle retninger. Liam ser meg og løper av sted med et rampete smil og gjemmer seg. Under sklia finner jeg Oliver i gang med å lage sølekake. Han sukker når han ser meg, han liker (forståelig nok) ikke å bli revet ut av leken.
00 Vi møter mannen som vasker barnehagen etter stengetid i døra. Han smiler og nikker, vi møtes ofte på denne måten. Liam vil kikke under hver eneste sten på vei hjem, men Oliver er sliten og det er jeg også. Jeg maser og maser, og føler meg som en kjeftesmelle når jeg roper
30 Det måtte bli noe kjapt og greit, så da ble det fiskepinner og råkost til middag. Poteter hadde vi ikke tid til å vente på, og gutta foretrekker uansett pasta. Liam pirker på tallerkenen og Oliver slikker i seg remuladen. Det blir i bunn og grunn bare Christian og jeg som spiser fiskepinner og pastaskruer, som jo egentlig var mest til barna.
00 Vi ramler ned i sofaen hele gjengen og nyter en stille stund med Shana og Anders på skjermen. Og her er det så deilig å sitte i fred og ro at vi glemmer tida. Og når klokka blir sju kvikner gutta til, da vil de leke, da vil de tøyse og tulle. Jeg blir revet med, selv om jeg vet det er for sent og at vi på dette punktet helst bør roe ned før leggetid.
30 Etter å ha sittet en times tid i et mørkt rom, har jeg aller mest lyst til å stupe i seng, men nå venter en time eller to med jobbing. Jeg unner meg likevel en liten pause, smører meg en skive til kveldsmat og blar gjennom dagens bilder på mobiltelefonen. To små rampete glis ser opp på meg fra skjermen. Jeg må smile, tenk så heldig jeg er som får tilbringe hver dag med dem